Hjerte

Hjertet er sjelens speil. Hjertet er de følelsene du uttrykker spontant og uten redigering. Hjertet er din intuisjon. Hjertet er din kontakt med sjelen. Noen kaller det magefølelse.

 

 

For min del har intuisjonen vært veldig viktig og de følelsene som kommer. Jeg har ikke vært like flink til å lytte til intuisjonen min, men har etter hvert skjønt at det i ettertid hadde vært lurt. Nå føler jeg at tiden er inne til å jobbe med hjertet mitt og lære meg å lytte mer til hva det sier. Hva er det jeg ønsker? Hva er det jeg liker å gjøre? Hva er det som gir meg gleder? Hva er det jeg må gjøre for å få dette til?

Et spennende område, som jeg kommer til å bruke endel tid på fremover nå.

De fleste har et behov for å åpne opp hjertet sitt og slippe sjelen og kjærligheten inn, men mange har blokkeringer som hindrer oss til å gjøre dette fullt og helt. Det som er spennende er å finne ut hva er det som hindrer meg i å gjøre dette, og hvordan kan jeg gi slipp på disse blokkeringene og komme meg videre.

Selv har jeg opplevd at kjærlighetssorger kan lage blokkeringer som gjør at det er vanskelig å åpne seg opp. Man er redd for å bli såret igjen og lager en slags forsvarsmur rundt seg. Det som også har overrasket meg er at opplevelser i barndommen har vært med på å påvirke hvor åpent hjertet mitt er eller ikke. Har jeg følt meg elsket eller avvist? Har jeg vært mye alene eller sammen med familien? Har jeg følt meg sett og verdsatt? Har jeg følt meg trygg eller utrygg? Det er mange, mange flere spørsmål en kan stille seg. Når jeg kjenner etter med hjertet, ikke bare tenker på det, så kan jeg kjenne en sårhet når det er noe som treffer meg i mitt hjerte. Dette forteller meg at jeg har noen blokkeringer som jeg har båret på hele livet mitt, og som faktisk påvirker meg nå i voksen alder. Jeg kjenner at det er både tøft og sårt å jobbe med disse ting, og tårene kommer og bidrar til å løse opp og gi slipp på mye av dette. Det som har blitt viktig for meg er å bli bevisst på hva det er og akseptere at dette har vært/og er en del av meg. Jeg føler at når jeg har fått «skrellet nok lag av løken», så vil det skje en endring som vil gjøre at jeg får mer kjærlighet til både meg selv og alt rundt meg. Man må starte med å jobbe med seg selv, hvis man ønsker å slippe kjærligheten inn, og kunne gi fullt og helt fra sitt eget hjerte.

Livet er ofte som en berg- og dalbane. Derfor opplever jeg at det er perioder hvor jeg føler at jeg har fred og balanse inni meg, mens andre ganger er det ubalanse. Da er det vanskelig å være i flyt med kjærligheten, selv om det er det jeg innerst inne ønsker. Vi trigges på flere områder og skal lære oss å takle dette på ulike måter. Det som er viktigst tror jeg, er at vi finner tilbake til freden, balansen og kjærligheten i hjertet vårt. Da kan gleden og lyset få skinne og spre kjærlighet til alt rundt oss.

Hjertechakra:

 

Hjertechakraet, ligger midt på brystet nær hjertet. Dette er senteret for høyere følelser, først og fremst kjærlighet.

Hjertechakraet er et vendepunkt i energisystemet. De lavere chakraene er i hovedsak vendt mot det fysiske og jordiske, mens de høyere i stor grad er vendt mot det åndelige og immaterielle. Hjertesenteret er porten fra jeget til selvet.

  

Symboler: 

  • Farge: Grønn
  • Lyd / mantra: YAM
  • Geometrisk figur: En stjerne av to likesidede trekanter inne i en sirkel, eller en lotusblomst        med tolv kronblad
  • Dyr: Lettbente dyr med gevir eller horn: Hjort, gaselle, enhjørning
  • Element: Luft

 

 Beskrivelse av chakra: 

Altfor åpent (chakraet vibrerer med altfor høy hastighet) - eiertrang, egennyttig i kjærlighet, holder tilbake følelser for å straffe, altfor dramatisk.


Blokkert (chakraet vibrerer tregt eller ikke i det hele tatt) - frykt for å bli avvist, elsker for høyt, føler seg ikke verdig til å motta kjærlighet, selvmedlidende.


Balansert (chakraet er i likevekt og vibrerer med riktig hastighet) - medfølende, uegennyttig kjærlighet, oppmuntrende, ønsker en åndelig dimensjon i kjærlighetsforhold.

 

Åpne døren til mitt hjerte

Etter en meditasjon på nettet i november 2013, skulle vi fokusere på vår diamant/sjelslys og finne døren til vårt hjerte.

Jeg så en hjerteformet dør som jeg låste opp. Da jeg åpnet døren var det helt mørkt der inne og jeg ble litt bekymret for at det ikke var noe der. Jeg fikk beskjed om å ta med meg diamanten og lyse opp hvis det var mørkt der, noe jeg gjorde. Da kunne jeg skimte en hjerteformet figur, og beveget meg bort til den. Jeg pusset litt på den, for jeg kunne skimte en annen farge skinne svakt igjennom. Da jeg pusset bort noe som lignet sot utenpå hjertet, begynte det å skinne et kraftig gullfarget lys, og det ble sterkere jo mer jeg pusset vekk det som stengte for lyset. Da vi fikk beskjed om å bevege oss ut av hjerterommet, tok jeg likegodt hele døra og nøkkelen og kastet begge vekk. Hvorfor skulle jeg stenge hjertet mitt inne. Det føltes veldig godt å få åpnet opp og gjøre det.

Etter denne opplevelsen, har det dukket opp et tidligere minne fra en annen guidet meditasjon i 2010, hvor jeg skulle kalle inn Solengelen i forbindelse med integrasjon av terskelvokteren. Jeg så først en dør som var lukket, men jeg kunne se at det var mye lys bak døren (nesten som om den var litt gjennomsiktig). Deretter så jeg en saks som klippet et bånd som holdt forbindelsen mellom meg og lyset, og jeg følte at jeg falt ned i mørket. Det var mye som kom til meg i forbindelsen til terskelvokteren videre i meditasjonen, men det som jeg er mest opptatt av her, er at jeg føler at mye av det sotet som dekker hjertet mitt, allerede begynte da jeg mistet kontakten med kilden og ble sendt ned i det som for meg så ut som bare mørke. Jeg husker at jeg hadde en følelse av at dette hadde jeg ikke så lyst til, men jeg visste at jeg måtte. Å lære om både lyset og mørket, er viktig for å utvikle seg, slik jeg oppfatter det.

Å akseptere at jeg er både liten og stor

Tidligere har jeg også skrevet om at jeg har følt meg sviktet av lyset, og at jeg har hatt en av de sterkeste forløsninger av denne angsten i en terapi i 2010. Nå har jeg ikke angst for lyset lengre, og har heller ikke angst for mørket. Jeg har merket at det som har begrenset meg mest, er at jeg ikke helt har klart å akseptere at jeg som menneske og kropp er bra nok for det lysvesenet jeg er. Hvorfor har det valgt akkurat meg? Jeg har ikke de evnene som jeg som menneske tror at mitt høyere selv kunne ha bruk for. Det å akseptere at jeg både er liten og stor, har vært litt vanskelig for meg. Da jeg var på Storsamlingen på Rondablikk Høyfjellshotell i november 2013, fikk jeg virkelig tatt et oppgjør med akkurat dette. Jeg kjente på denne angsten av ikke å være god nok eller strekke til, og opplevde å få gitt slipp på dette. Nå kjenner jeg en aksept av at nettopp mitt lysvesen har valgt meg og ingen andre. Vi er ett, selv om det ofte føles som vi er to også.

Nå føler jeg en mye større aksept og fred i hjertet mitt enn tidligere, og jeg vet at dette har vært viktig for meg for å komme meg videre i min utvikling.

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE